Oppsal ved Fuji-san: Reisebrev fra storløp i Japan
Sesongstart i Danmark, Sverige, England eller Tsjekkia er jo fint, men skal man starte sesongen utenlands er det jo greit å gjøre det skikkelig, spesielt når Bohuslunken vi vanligvis har løpt første påskedag ble avlyst.
Derfor dro fire Oppsal-løpere; Jakob Andersen Gjedebo, Erika Andersen Gjedebo, Kaja Gjedebo og Arild Andersen (undertegnede) over 8000 kilometer – til Japan! Før noen tror det har rabla helt for familien må jeg ile til og si at orienteringsløpet ikke var hovedårsaken til at vi dro til Japan – det var en familietur vi egentlig skulle tatt vinteren 2020, men da ble som alle vet alt vanskelig, og turen ble utsatt i tre år.
Som orienteringsløpere flest har også jeg den “yrkesskaden” at jeg sjekker reisemål mot terminlister, så da det dukket opp en konkurranse som passet i vår reiseplan fra Kyoto mot Tokyo på Asigiri-platået vest for mektige Mount Fuji virket det så fristende at vi måtte tråkke til.
Løpet var også japansk VM-uttak for både senior og junior, slik at det var stor deltagelse i eliteklassene, i det hele tatt et stort løp i japansk målestokk, med over 600 deltagere totalt og klubber fra mange deler av landet representert.
Ingen av oss hverken snakker eller skriver japansk, men med hjelp fra google translate og ikke minst den meget hjelpsomme Hisako i arrangørklubben Shizouka OC klarte vi både å melde oss på, sørge for busstransport og ikke minst overnatting, middag og frokost på friluftsleirskolen Asigiri som fungerte som stevnesenter.
Vi ble plukket opp på togstasjonen sammen med et svensk par, to virkelige WMOC/o-travelveteraner fra Piteå som hadde sønnen sin boende i Tokyo og var i Japan for tredje gang.
Selvsagt hadde de funnet løp på begge tidligere besøk, men da nærmere Tokyo. De kunne fortelle om drøy undervegetasjon i alle løp i Japan hvor de hadde deltatt.
Men det skremte oss ikke på bilturen opp til stevnesenteret. Der var det folksomt, og god o-stemning. Etter middagen hadde Japans landslagssjef (?) fellesinfo og gjennomgang av terrengene i Sveits og Romania.
I tillegg var det en liten auksjon av o-effekter til inntekt for VM-lagene – et av objektene var faktisk en av Petter Thoresens trøyer fra tidligere VM.
Det var også en minneutstilling for den australske karttegneren og tidligere løperen Rob Plowright, som døde uventet i april i fjor, bare 60 år gammel. Han var gift med japanske Masumi, og både hun og deres to sønner var med i arrangørstaben.
Vi deltok i gjennomgangen uten å forstå allverdens, men fikk i alle fall med oss at japanerne har et klart mål om bedre stafettplasseringer enn i de siste årenes VM.
Siden vi fortsatt hadde preg av jetlag trakk vi oss tidlig tilbake, etter å ha gitt vår gode hjelper Hisako en Oppsal-trøye vi håper hun bruker ved anledning (Det må forøvrig anføres at japanske klubber er gode på trøyedesign, mye tøft å se!)
Søndag morgen var det svært tidlig frokost og shuttlebusstransport til arena for gutta, mens jentene kunne slappe av noe. Alt var igjen superorganisert og velsmurt – ingen tvil om hvem som skulle ta hvilken buss.
Undertegnede deltok i M50 – en stor klasse også i Japan, det er ikke bare i Norge at veteranene på alle måter utgjør hovedtyngden av deltagerne.
Jeg må innrømme at jeg var spent på terrenget og kartet, de fleste kartene fra Japan som jeg fant på nettsøk i forkant hadde relativt store innslag av grønt, men en Osaka-student fra Sveits vi snakket med lørdag kveld mente at dette området hadde noen av de morsomste og mest krevende terrengene i Japan, og hovedgrunnen til at han tok turen de fire timene fra Osaka.
Først ble vi fraktet med buss fra stevnesenteret og fram til ca tjue minutters gange unna målområdet ved Inokashira barneskole, en liten skole i skogkanten hvor det strengt tatt ikke så ut til å være det helt store elevgrunnlaget. Herfra var det helt klassisk opplegg med et lite kvarters oppvarmingsjogg til start.
Stemningen ved startområdet er universell: Flakkende blikk, løpere i alle aldre, mange forskjellige klubbdrakter, ulike grader av kvalitet på oppvarmingen, startklokka som piper, funksjonærer som roper og mange turer fram og tilbake til sperringene for å se hva startklokka egentlig er. Det er nok det samme uansett om løpet er på Haraløkka eller over 8000 kilometer unna.
Ettersom det var årets første tur med kart var vi ganske usikre før start, ikke minst fordi den fantastiske skivinteren har gjort at løpeskoene har samlet støv siden november. Planen var derfor å ta det rolig, komme seg inn i kartet, ta hensyn til høyden og alt det der. Veldig smart i teorien. Så går starten, og alt er selvsagt glemt. Kartet så innbydende ut. Skogen fin å løpe i.
De to første postene gikk altfor glatt, på andre post konstaterte jeg at jeg hadde hentet inn en løper med tre minutter og dermed kom overmotet – naturligvis samtidig som orienteringen ble langt vanskeligere. Japanerne rundt meg skrudde ned farta betydelig, mens jeg ikke hadde vett nok til å gjøre som de lokale. Et latterlig kort strekk, men jeg mistet kontakten fullstendig likevel. Her var det lite å ta seg inn på. Formasjonene er vage. Skal det egentlig gå opp her? Ned? Vegetasjonsgrensene forstår jeg lite av. Det hadde nok vært lurt med litt trening i japanske, vulkan-nære høydeplatåer, men det er for seint å tenke på nå.
Å kikke opp og få et nydelig glimt av Mount Fuji i det fjerne var en fin distraksjon, men hjalp ikke på problemet: å lese seg inn igjen.
Det begynner å samles mange løpere i sin beste alder rundt meg. Alle går usikkert rundt og ser sporadisk ned i kartene sine. De klarer heller ikke å lese seg inn. Jeg er iført Audun Heimdal-minnetrøya som dessverre har et norsk flagg i nakken, gudene vet om mine med-surrere holder seg nær fordi de tror jeg er på et slags old boys-landslag? Dessuten har jeg (enn så lenge) det høyeste startnummeret i gruppa, så det virker som om de synes jeg burde lede an inn i posten. Jeg merker at jeg ikke har sjans. Jeg biter i det sure eplet og løper til det eneste sikre jeg klarer å finne, en sti et par hundre meter unna. Da får jeg kartkontakt, finner en god inngang og posten lett som bare det. Jeg stempler med følelsen av at jeg bare var ti meter unna for noen minutter siden, men det er vanskelig å si siden alt ser likt ut.
Jeg lærer selvsagt ikke av dette, synes den neste posten ser greiere ut og føler jeg har en bra plan og øker farta for å ta inn det tapte, men sklir ut igjen. Finner etterhvert en smal kolleformasjon som forlenger posten, og jeg finner skjermen etter mye flakking og nøling. Kan ikke si jeg har kontroll.
De neste strekkene sitter bedre, jeg føler at det går for sakte, men jeg treffer i alle fall post fem, seks og sju uten altfor store svinger. På åttende er det mye folk, væskepost, smil og god stemning, det begynner å bli skikkelig varmt.
Kanskje litt seint i løypa å plassere væskeposten, men OK, topp med drikke uansett. Bare et snustrekk igjen før siste post. Her skifter skogen helt karakter, trekronene er tettere og den blir mye mørkere. Det er uansett full fart i motbakke mot siste post, i den grad jeg er i stand til det, og så er jeg snart i mål.
Oppe på toppen bretter jeg litt i kartet og oppdager at jeg har holdt tommelen over en post, det var to korte strekk etter veskeposten. Så har jeg klart å gjøre det også, en virkelig klassisk tabbe. Bare å snu. Bakken opp mot siste post er betydelig tyngre andre gang, og selv om Fuji åpenbarer seg igjen ved stempling på sistepost klarer jeg, for en gangs skyld, ikke helt å glede meg over synet.
Beina er helt ferdige, så spurten er fullstendig ikke-eksisterende sammenlignet med en del av konkurrentene. Det synes godt på dem at maratonløp er populært i Japan.
Jeg har ikke akkurat levert en imponerende innsats som Oppsal og Norges representant på andre siden av jordkloden. Trøsten er at mitt løp i alle fall ikke vil skremme japanske løpere fra å komme til Norge og O-festivalen 2023.
Etter brikkeavlesing viser det seg at det er flere enn meg som har bommet mye, så løpet holder til en 21.plass, trygt plassert på øverste halvdel. Det er da noe. To strekktider i topp seks har jeg også, etter en slik dag må man lete etter alt positivt å ta med seg.
I mål ser jeg at Jakobs sekk er borte, så jeg sender en melding, forteller om eget surr og spør hvordan det var. Får kort svar. “Bomma noe sykt, så det gikk ikke så bra”. Han hadde begynt fint på de fire første postene i det krevende terrenget, og hadde passeringstider rundt løperne som havnet på ca 12-15.plass, men gikk så på en kjempesmell som etter alt å dømme vil kunne gå sin seiersgang på instagramkontoen orienteeringmistakes, vel å merke dersom livelox har store nok servere til å laste opp sporet. Jakob synfarte store deler av skogen før han tilslutt endte i posten, etter over tjue minutter tapt.
Til gjengjeld fikk han en liten oppreisning ved å ha raskeste tid av samtlige til sjette post, men det store tidstapet på post 5 gjorde at det til slutt ble en 41.plass i M20E. Vinneren løp forøvrig et veldig solid løp – fire minutter raskere enn stipuleringen.
Jeg nyter sola og stemningen ved mål og får en liten prat med Torbjørn fra Piteå, som sleit med beina pga piggsko, men dermed holdt tempoet nede, noe som var lurt og sikret ham en sjetteplass i H65. Han mener terrenget minnet mye om det de fikk servert under WMOC2022 i italienske Puglia. Kona hans, Irene, vinner D65. Jeg gratulerer og går til siste post for å vente på klubbens to siste representanter.
Erika og Kaja tar de to første plassene i Åpen C, i ei løype hvor minst to av postene aldri ville blitt godkjent som C-poster av en norsk kontrollør. Oppsals kvinner var riktignok de eneste deltagerne, men at Japan ikke har C-løpere på start kan vel ikke vi klandres for? Her krysser vi av for internasjonal seier til Oppsal!
Vi rusler tilbake til bussen og kommer i snakk med Yuki, ei hyggelig jente fra universitetsklubben i Kyoto. Hun snakker bra engelsk og har lyst til å prate. Hun er tidlig i tjueåra og har bare løpt i litt over et år, startet da hun begynte på universitetet, men både hun og venninnene har kastet seg ut i D21A-løypa likevel. Jeg synes det er fint at folk tør å begynne med en ny idrett etter tenårene. Yuki forteller at det stort sett er i studentidretten det skjer. Jeg antar det er den samme sosiale koden f.eks NTNUI har klart å knekke her hjemme, men som andre klubber kanskje sliter mer med – at det er OK å være med å trene og ha det gøy i et fellesskap uten nødvendigvis å ha ambisjoner om å bli best. Alle klubber har nok noe å lære her.
Tilbake på stevnesenteret veksler vi inn lunsjkupongene i en “bentobox”, og klarer å misse en gang til: Også i Åpen C er det lagt opp til full seiersseremoni med applaus og hyllest – ikke noe “åpne klasser henter premien ved infoteltet” her, nei. Det får ikke vi med oss der vi sitter og spiser lunsj, så derfor gikk vi glipp av muligheten for bilde av japanere som klapper for to Oppsal-løpere med Mt Fuji i bakgrunnen. Premiene var forøvrig en pose japansk curry og et glass med godteri, begge lokalprodusert.
Uansett var det hele veldig gøy, det var en flott opplevelse å delta i løp ved dette fantastiske fjellet, og selv om enkelte ting ble lost in translation gikk det hele overraskende greit (å finne postene er da unntatt). Japanerne og ikke minst Shizouka OC er meget dyktige på organisering, og selv om Japan ikke har noen internasjonale stjerner for øyeblikket var entusiasmen på grasrotnivå stor.
Vi benyttet også anledningen til å henge opp litt informasjon om O-festivalen, egentlig uten forventninger – men her fikk vi muligens napp – minst en av løperne på det japanske landslaget vurderer å komme til Oslo i juni som en del av VM-oppkjøringen – det hadde vært gøy om vi fikk se det japanske flagget på Haraløkka og Grønmo!
Ja – og helt til slutt, til glede for tålmodige lesere – Jakobs horror show etter unøyaktig utgang fra post 4. Legg merke til kolonnen helt til høyre med tapt/vunnet tid på strekket sammenlignet med klassevinner…tre strekk bedre enn vinneren, 40 sek fordel, et strekk samme tid, fem strekk med “normale bom”, tilsammen 3.51. Og så post 5, da:
