Holding out for a hero. He’s got to be strong. He’s got to be fast.
Hvorfor siterer vi en gammel slager? Jo, andrelagets pressemelding etter Jukola er her, og sjelden har vel linjer som
Where have all the good men gone
And where are all the gods?
Where’s the streetwise Hercules to fight the rising odds?
passet bedre enn akkurat i dette tilfellet. Men først, pressemeldingen i sin helhet:
«Opptakten: Andrelaget hadde særdeles god flyt langt inn i stafetten. Førsteetappe-løper Per-Ivar kom seg nærmest feilfritt gjennom, og ble først et godt stykke uti løpet tatt igjen av en noe forfjamset førstelagsløper. Videre fulgte de andre gutta opp. Sigurd på andreetappe plukket 25 plasser, og hadde også en av de raskeste spurtene blant de tusenvis av løperne i Jukola. Håvard og Ask penset godstoget sikkert videre gjennom natten.
Etter hvert var det duket for mannen som liker å se på seg selv som en lagleder-type. Halvor viste imidlertid at han kan mer enn å passe på overtrekksjakker og dårlige nerver i vekslingsfeltet. Han gjorde et meget habilt løp og plukket en rekke plasser. Da William løp et fenomenalt løp på nestsiste-etappe, lå det lenge an til at andrelaget kom til å bryte den magiske 300.-plass-grensen. Og man kan jo formelig se for seg hvor euforisk stemning det var blant de mange som fulgte Jukola-sendingen på nett der hjemme.
Krisen: Det var på dette tidspunktet det oppsto «visse logistiske utfordringer». Det problemforfulgte andrelaget til Oppsal hadde nemlig også denne gangen fått en skade i siste stund. Da en av klubbens raskeste menn dessverre måtte melde pass, var det lenge rådvillhet i leiren.
Det er ennå litt usikkert hvordan den sportslige ledelsen kunne konkludere med at det sikkert var klokest å la førstelagets «Långa natten»-løper ta en etappe til. Men utpå morgenkvisten var det klart at selv 43 år gamle menn med hang til ultraløp og 24-timers-arrangementer, har sine begrensninger. Og også han måtte kaste inn håndkleet på særdeles kort varsel.
Nok en gang befant andrelaget seg i en svært krevende situasjon. Der ute pløyet «Skaugsmaskinen» William imidlertid ufortrødent videre, uvitende om dramatikken som utspant seg på arena.
— Jeg hadde først tenkt til å ta en etappe til på rappen, men kom frem til at det kunne bli litt mye, kommenterer mannen som løp seg opp 53 plasser på sin 11 kilometer, bare for å oppleve at ankermannen glimret med sitt fravær ved veklsingsbukken.
Løsningen: For å gjøre en lang historie kort vekket William den eneste han tenkte kunne være dumdristig nok til å ta en runde til, stirret tungt på ham med mye bitterhet, og langet over en kanne med vann og en polarbrødskive med Nutella. En kort frokost og litt sportsteiping senere bar det av sted med litt energi-gel i baklomma for Per-Ivar.
Det anslås at andrelaget tapte omtrentlig 45 minutter på denne noe uryddige vekslingen, men at de holdt en fin rytme gjennom de siste 13 kilometerne, så å si uten bom, men med betydelige innslag av gangsperre de siste to-tre kilometerne. For de spesielt interesserte kan det nevnes at etappetiden (inkludert forvirring, vekking, spising og påkledning) likevel ikke var mer enn 7 minutter dårligere enn førstelaget til OK Moss. Det lover godt foran neste år i Rovaniemi. Overnatting er allerede bestilt.»
Hjemmesiden bøyer seg i hatten og foreslår altså denne låta fra en kjent åttitallsnorgesvenninne som passende dessert etter redegjørelsen: