Minneord: Stein Høglund, 1954-2026

Rett før vår løpshelg fikk vi den triste meldingen om at Stein Høglund døde 1.juni. Stein var Oppsal-løper «til beinet» og preget klubben på ulike måter i over femti år.

Sent på 60-tallet hadde Oppsal Orientering mange talenter i ungdomsklassene etter at Tullik Valstad og dedikerte foreldre fikk frem en ny «gylden generasjon» – o-rekrutter. Samhold og idrettsglede ble bygget på yngleplassen Mariholtleiren, der Steins mor Kirsten tok over ledelsen med entusiasme og trygge rammer.

Da Vålerengens o-gruppe gikk i oppløsning i 1970 fikk Oppsal tilført flere seniorløpere og flere nye yngre som kompletterte de aldersbestemte klassene. Seniorene tok ansvaret for organisering av fellestreninger, og klubben hadde et fantastisk treningsmiljø på 70-tallet. Etter bakketreninga i Skøyenbakken på fredagskveldene var det alltid samling hjemme hos Høglund i Grønlibakken.

Stein var som o-løper en individualist, men var også av de mest aktive på fellestreninger – og en sterk pådriver for at det skulle være sosialt samvær i kombinasjon med trening. Han ivret for felles skiturer, og mange løpere var med på treningssamling fra hytta i Valdres.

Han viste seg raskt som en av klubbens største ungdomsprofiler og var blant de fremste talentene nasjonalt i sin årsklasse, kjennetegnene var sikker orientering, å beholde roen og tro på egne ferdigheter.

Stein var på kretslaget som gutteløper, han vant Hovedløpet klasse H15-16 i 1970, slik klubbkameraten Frank Andersen gjorde ett år tidligere, og tok gull i junior-NM i stafett 1972 og 1973 sammen med Petter Nilsen og Frank – også de i norgestoppen.

Han ble tatt ut til å representere Norge i Nordisk juniormesterskap i Finland 1974. På stafetten ble det bronse sammen med tre landslagkamerater som senere vant o-verdensmesterskap og var i norgestoppen i friidrett langdistanseløp.

Da Oppsal vant den store nasjonale breddemønstringen O-cupen i 1974 og 1983 var Stein en viktig poengplukker.

Stein klarte den krevende overgangen til seniorklassen, og alt lå til rette for en god o-karriere. Men han valgte å avslutte sin elitesatsing i 1976. Med hans brede interessefelt og mange talenter lå det litt i kortene: Velsignet med et særdeles lyst hode hadde han mange valgmuligheter. Stein visste hva han brant for, og han gikk også her sine egne veier. Mange Oppsalere har svermet til Trondheim for å «løpe o-løp for NTHI – og bli siving på si´ (hvis de får ti´)«. I stedet begynte han på Arkitekthøyskolen i Oslo i 1973. Han var råflink til å tegne og med kunstnerisk anstrøk. Arkitekthøyskolens fokus var «arkitektur som formgiving» i motsetning til på NTHs mer teknologiske tilnærming til faget.

Flere Oppsalmedlemmer har hatt glede av Steins kyndige arkitektbistand til private husprosjekter – likeså har lokalmiljøet – her kan nevnes fugleobservasjonsbua til Østensjøvannets venner og kulturminnevern som ombruk av Abildsø-låven – prosjekter etter Steins hjerte. I oppvekstens «obligatoriske» frilufts-turer sommer og vinter ble det lagt en spire til verdier rundt natur, miljøvern og ressurser og gjenbruk. Han viste nøkternhet i praksis – og var helt avvisende da glassfiberskiene kom. Ingen husker Stein i fartsdesignet kondomdress.

Orienteringsskoene ble aldri lagt helt på hylla. Stein kjente glede over tilhørighet i o-miljøet, til friluftslivet, til fjellet og Østmarka. Ambisjonsnivået ble satt ned, deltagelsen ble mer sporadisk og begrenset seg mer til klubbløp og lokale arrangement.

Han var oppvokst i en dugnadsfamilie, og stilte alltid opp når klubben trengte bistand til arrangementer og hvasomhelst. Stein var genuint opptatt av klubbens sosiale miljø. Kort tid etter at han ble kreftoperert var han en av dem som tok initiativ for gjenoppliving av klubbfesten O-GÅTT i 2024. Stein sto for «tvangsinnkalling» av veteraner som drahjelp for å lføre klubbens tradisjoner videre til en ny generasjon medlemmer.

Stein var partner i arkitektfirma, familiemann, drev med hyttebygging, var engasjert i borettslag, i Spillet om Sarabråten, i korsang i Chartres. Man spurte seg hvordan tiden strakk til for denne utrettelige mannen som kun sjelden viste stress-symptomer offentlig? Men med stillfaren effektivitet rakk han alt som var viktig for ham – og beholdt roen.

Sykdom rammer uventet. Stein startet kreftbehandling etter pandemiens isolasjon. En tung tid med håp, usikkerhet og tøff medisinering lå foran.

Månedlige o-veterantreff på Skullerudstua er en arena for uprogrammert o-mimring, utveksling av aldersrelatert helsebesvær og bekrefting av gjensidig glemsel og forståelse. Alle vil hverandre vel, man får omsorg hvis man åpner opp. Det gjorde Stein – fordomsfritt og ufarliggjørende for alle andre.

Det er mange i klubben som vil savne å møte Stein i ulike sammenhenger. Hans ro, sikkerhet og tro på egne ferdigheter illustreres godt av en historie Anders Fjogstad forteller fra da de var juniorløpere:

Året er 1971 og det er KM stafett for juniorer i Stor Oslo. Stein (17) har siste etappe for Oppsal, jeg (18) for Nordstrand. Den gang, som nå, var juniorene årskullene 17-20. Med oss ut i teten på siste etappe var det en gjeng med sterke 19-20 løpere, blant andre en nyslått europamester på ski, Ivar Formo. Et stykke ut i løypa var det et langstrekk med løping på vei. Jeg kjenner at tempoet blir i tøffeste laget og sier til Stein:

«Søren Stein, nå siger de fra oss».

Stein, uten bekymring i stemmen:

«Vi tar dem igjen i skogen, Anders».

Og det gjorde vi.

Mens det ble mindre konkurranseorientering de siste årene, holdt Stein fortsatt høy aktivitet som medlem av Ola Dilt-gjengen som sørger for Oppsals turorientering. Stein overtok oppgaven med å tegne motivet på Ola Dilt-diplomet etter sin far Arne fra midt på 1970-tallet – og hvert år gikk diskusjonen: Hva blir tegningen i år? Ofte fant Stein et gammelt fotografi av en tidligere plass eller et sted i Østmarka med spesiell historie og tegnet etter det.

Noen uker før Stein gikk bort, diskuterte Ola Dilt-gjengen design og innhold på diplomet for 2026: Det ble en skisse av Ødegårdsmosen, tegnet etter den restaureringen som nå er gjort i med myrlandskapet. Årets diplom, Steins siste, vil derfor alltid være spesielt for oss.

I flere tiår var han også ansvarlig for fjernpostene og elsket den fysisk krevende oppgaven i de dype skoger: Øst for Elvåga, i hjertet av Østmarka, gjerne i Losby-marka, skulle postene finnes og settes ut: Små tjern i ødemarka, høye koller, nedlagte plasser. Stein fant interessante steder der de færreste hadde vært.

Ofte var det råtten snø om våren når postene skulle ut og nysnø om høsten når postene skulle inn. Men Stein gjorde jobben og det var en glede å få bli med Stein på noen av turene der han trivdes best.

De siste årene fikk han med seg flere i fjernpost-miniteamet sitt. Få uker etter kreftbehandling slet vi med å følge Stein opp bakkene fra Losby, klatring i skrenter og vassing i snø i dalsøkkene fram til utilgjengelige Igletjern.

Men helsa ble svekket. Tross sta vilje måtte han overlate fjern-postene til nye krefter før årets sesong, men valgte tema: «Gamle Milorgkoier». Det hadde gått 80 år siden frigjøringen og grunnleggerne av o-gruppa i Oppsal kom jo fra Milorg-tropp D13132 hvor Steins far hadde vært med.

Samtidig fant familien under rydding en ukjent tegneserie fra den illegale motstandskampen signert far Arne. Denne har Stein og Trond donert til Hjemmefrontmuseet. Utrolig timing av tilfeldighet!

Mange medlemmer har fått hilsningskort eller bilder med Steins delikate akvarell eller karakteristiske penneteknikk. Han skisserte hele tiden. Flere har allerede skaffet seg den gedigne kunstboken med akvareller, tegninger og Ola Dilt-diplomer som han kom i mål med ved et krafttak mens han levde, med utvalgte bilder helt fra 1975 i studietiden og til mars 2026.

Bildet på årets Ola Dilts fjern-brosjyre viser Stein ved restene av koia Ørneredet. Da postutsetterne Tore og Sigve gikk nedover Blåsyna for å sette ut denne posten lød skjærende, trompetliknende skrik fra en trane nede på Simmingsmyr. Kanskje kalte den på han som manglet?

Takk for den du var for dine venner og for klubben, Stein. Raus, åpen, lyttende og fordomsfri – et godt menneske. Nå er siste post passert.

Redigert versjon av Tore Langaards minneord fra minnesamværet etter bisettelsen mandag, supplert med innspill fra Henry Johansen, Torgeir Stenstad og Anders Fjogstad. Bildene fra junior-NM 1972 har Bent Erik Skaug hentet fra Blå-avisa nr 4-1972. Tusen takk til alle.