Rusten teknikk i kremterreng – reisebrev fra latvisk storløp

I et annet innlegg på denne siden har jeg uttrykt meg litt kritisk til at folk svikter tradisjonsrike kvalitetssommerløp som Midnattsolgaloppen og Sommerløpene i nord-Østerdal. Akkurat i år sitter undertegnede i glasshus mht å støtte opp om mindre norske ferieløp, ettersom helgen ble brukt i latviske Ventspils og Kapa 3-dagers. Årsaken var at jeg vant noen startplasser i en worldofo-konkurranse, og da ble det kombinert med en ferietur til Riga med deler av familien.
Kapa 3-dagers er en sommerklassiker i Baltikum som har vært arrangert i over 30 år. Denne utgaven satte deltagerrekord med over 2200 startende. Her var det ikke bare tradisjonell skogsorientering, men også mtb-o, rogaining, pre-o og en meget uhøytidelig sprintstafett på o-campen, som også var arena for to av løpene. Her var det også premieutdeling, konserter og karaoke på kveldene, O-butikk, gode matboder og servering av alt fra mojito til eplesaft hele døgnet. Vi hadde ikke med telt og valgte i likhet med ca halvparten av deltagerne hotell i Ventspils, bare fem-ti minutters biltur unna. Ingen mojito eller øl etter målgang, altså.

Ventspils ligger på vestkysten av Latvia, med fergeforbindelse til tio-gjengangeren Nynäshamn, og terrenget langs denne kysten er helt nydelig: morsomt og utfordrende med komplisert kurvebilde, furuskog med god sikt og knapt en eneste steindetalj og super løpbarhet. En lokal spesialitet var at det ofte er bedre å ikke løpe på sti, ettersom de største stiene hadde et dekke av myk sand.

Oppsals trio (Erika Andersen Gjedebo, Jakob Andersen Gjedebo og jeg) hadde dessverre noe mangelfulle forberedelser til dette, Erikas forrige løp var i Japan i 2023, Jakob har etter Jukola 2024 prioritert litteraturstudier og joggeturer i Bergen (ikke at terrenget der ville vært relevant på noen som helst måte) og undertegnede var egentlig ikke løpbar med trøbbel med kne, legg og hamstring hele våren, men jeg bestemte meg for å prøve litt.

Dermed ble langdistansen i duskregn fredag et tøft møte med latvisk orientering. Erika kom unna det med æren i behold, trygt inne i øverste halvdel og 11.plass i en direkteklasse, Jakob sleit med teknikken og farta, fikk en 11.plass (noe bak midten av feltet) i H19-20, men var langtfra fornøyd med løpet selv om han var beste ikke-baltiske løper (en japaner fulgte på plassen bak) og jeg kunne konstatere at jeg ikke hadde bein til noe som lignet på løping, og langdistansen ble lang, lyngen etter hvert høy og ravinekantene bratte. Selvsagt ble det en del bomming også da det røynet på mot slutten, og jeg pusta lettet ut da jeg oppdaget at jeg hadde klart å holde en løper bak meg.

Det var enighet om at noe måtte gjøres, og svaret var selvsagt det man alltid tyr til etter løp på andre siden av Østersjøen: Hesburger. En god meny fra en lokal filial av Finland’s finest ga oss optimismen tilbake.

Lørdagen var programmet dessuten mellomdistanse med kortere løyper. Erika prioriterte likevel den berømte stranda i Ventspils. Jeg konstaterte allerede på 3 km grus- og sandvei til start at jeg ikke hadde løpt av meg skadetrøbbelet, måtte gå mye mer enn planlagt, kom for sent til start, ble stressa og jogget rett i en kraftig bom. Løpet var ødelagt fra start, men terrenget var minst like artig og krevende som dagen før, og det er jo uansett gøy å jogge rett i poster, selv om det går fryktelig seint. At varmen nå var skrudd opp til maks hjalp heller ikke på konsentrasjonsevnen. Det ble, takk og lov, nest sisteplass igjen, men når det gjaldt å beherske terrenget teknisk pekte kurven dessverre feil vei.

Jakob var derimot langt mer fornøyd, han var igjen kritisk til løpsfarta, men hadde fått teknikken til å stemme langt bedre og sluppet unna med et par småbommer. Det ble en ny 11.plass, men det var bare fem minutter opp til topp fem. Litt flere turer i denne terrengtypen, og teknikken hadde vært helt på plass.

Vi droppet en ny langdistanse på søndagen og prioriterte sightseeing uten å ha dårlig samvittighet for det. Gustav Bergman var i Ventspils hele helga og holdt seg på stranda eller i N-åpen med ungene, det har vi sett på Instagram. Så når ikke verdenseliten overdriver antallet konkurranser, gjør ikke vi det heller.

Konklusjonen er at Kapa 3-dagers absolutt kan anbefales hvis man likevel skal droppe norske sommerløp, men kanskje spesielt hvis det foregår i kystterrenget. Vi har sett noen kart og bilder fra tidligere utgaver lenger inn i landet hvor terrenget ikke virket like strøkent…